|
Matriarkalsk paganisme. Jeg har i en tidligere artikkel vært inne på forskjellen i tankegang mellom patriarkalsk og matriarkalsk paganisme. Her følger en mer utdypende framstilling av filosofien i sistnevnte, forklart ut fra min tradisjons ståsted. De som er viet til Liljen ser seg selv som tilhengere av den opprinnelige religion, og forholder seg først og fremst til den åndelige tilstand som var til stede før mennesket med sine egoistiske motiv begynte å lage sin egen virkelighet. Den opprinnelige kraft var og er kjærlighet. Universets essens. (Også patriarkalske religioner kan ha den oppfatning. Forskjellen her ligger i at Modergudinnen er betingelsesløs kjærlighet, mens en mannlig Gud er betinget kjærlighet). For å skape dynamikk i skapelsesprosessen oppsto viljen og i spenningsfeltet mellom kjærlighet og vilje, Gudinnen og Guden, oppsto det synlige univers. Det ligger utenfor menneskelig fatteevne å forstå kraften og makten i Gudinnen og Guden i deres opprinnelige form. For å flytte det guddommelige ned på et mer begripelig nivå, ble Gudinnen og Guden gitt forskjellige aspekter som hadde «ansvaret» for forskjellige sider av naturfenomener og menneskelig aktivitet. Det oppsto da etter hvert en serie av guder og gudinner som menneskene henvendte seg til for å få hjelp med dagliglivets små og store utfordringer. På den måten har vi da fått et mer personlig forhold til det guddommelige, og det er opp til enhver å oppfatte Gudinnen og Guden slik han/hun føler det er riktig. Liljen forutsetter at viljen er underlagt kjærligheten. Det betyr at alle viljehandlinger skjer i kjærlighetens tjeneste. Det er da lett å oppfatte den som en myk religion. Det er både riktig og galt. Kampen for tilværelsen må alle fysiske eksistenser forholde seg til, og Guden i sitt mest positive aspekt som beskytteren kan kjempe til døden for kjærligheten og en god sak. Men Liljen kjemper ikke for egoisme, grådighet og maktbegjær. Hverken egen eller andres. Som nevnt i artikkelen «En farlig religion», vil det bestandig være et sprik mellom liv og lære i alle slike høyverdige ideal. Men for alle som bekjenner seg til Liljen er ihvertfall målet klart. «Gjør hva du vil, uten skade for andre», er da en regel som ikke vil bli fulgt slavisk. Blir jeg angrepet, svarer jeg med samme mynt, dersom det er den mest hensiktsmessige reaksjon, men jeg forsøker å huske at på det personlige plan er livets oppgave å foredle Gudinnens aspekt av sjelen til altomfattende kjærlighet, og å foredle Gudens aspekt av sjelen fra følelsesstyrt aggressiv tenkning til offensiv fornuftsstyrt tenkning. Den gamle regel: «Den mest effektive måte å eliminere en fiende på er å gjøre ham til din venn», gjelder i høyeste grad, men det forekommer situasjoner som bare kan løses med aggresjon, vår viktigste livskraft ved siden av seksualiteten. Dersom berettiget aggresjon ikke blir vendt utover, vil den bli rettet innover mot oss selv. På sett og vis kan matriarkalsk paganisme kalles en form for åndelig sosialisme. Det kommunistiske system gikk til grunne fordi de begynte på materiesiden. For å få bukt med egoismen, grådigheten og maktbegjæret som står i veien for at jorden kan bli et paradis for alt levende innenfor de rammer som selve livet og kampen for tilværelsen setter, må vi begynne på den åndelige siden, slik at folk innser at kjærlighet (samhørighet og fellesskap) er den eneste farbare vei. Det viljestyrte mennesker finner mest uspiselig ved Liljens filosofi er forholdet til det vi kaller svakhet. Det ligger fullstendig fjernt for patriarkalsk tankegang og dyrke og anerkjenne svakhet som en positiv kraft. Men ved å erkjenne og akseptere vår svakhet, blir svakheten en styrke. Vi har da anerkjent Gudinnen som en del av vår personlighet., og kan bruke hennes kraft til å nøytralisere Gudens krav om hevn i små og store konflikter med våre omgivelser. Ydmykhet og resignasjon i forhold til det faktum at vi ikke er allmektige, blir resultatet når vi anerkjenner Gudinnen og lar henne bli den ledende kraft i vårt liv. Særlig bør dette prinsippet gjelde i forholdet til vår egen kropp. Kroppen er ikke noe hellig tempel, men et nødvendig verktøy for sjelen på dens reise gjennom livet. Ved reisens slutt hiver vi den fra oss som en utslitt arbeidshanske. Alle vil en eller annen gang oppleve at kroppen kan bli misbrukt, skjendet og/eller skadet av vold, ulykker eller sykdom. Da gjelder det å sørge for at skaden begrenser seg til kroppen, og ikke også berører sjelen. Kanskje har vi fått utdelt en kropp som ikke passer helt inn i gjeldende idealkrav. Da må vi heller ikke med negative tanker og selvfordømmelse påføre sjelen skade. For at kroppen skal bli et mest mulig nyttig verktøy for sjelen, må den pleies og dens behov må dekkes. Men som åndelige mennesker vet vi at det er pleie av sjelen som er livets viktigste oppgave. Liljen anerkjenner ingen ytre autoritet på det åndelige området. Tilnærmingen til det guddommelige skjer ved å lytte innover til vår egen sjels stille hvisken. Det egentlige arbeid på den åndelige vei er å rydde vekk våre falske jeg, frigjøre våre følelser og gjenopprette den forbindelse med vår sjel som de fleste av oss taper på veien. Når vi har gjenvunnet sjelen, har vi også funnet tilbake til vårt åndelige opphav. Veien til mysteriet går innover. Når det gjelder ritualer og andre ytre tegn på tradisjonen er det også en klar forskjell på Liljen og andre paganistiske organiserte grupper. Ingen innvielses- eller andre ritualer oppfattes som gudgitte og ukrenkelige. De tilpasses lærers eller prestinnes personlighet og de ytre omstendigheter, selv om kjernen i ritualene blir videreført. Tradisjonen må fødes på ny i hver ny lærer og prestinne. Bare det grunnleggende ligger fast. Kjærlighet som universets essens, og Gudinnen og Guden som betingelse for alt liv. Som skaperprosessen er dynamisk, er Liljen dynamisk.
|