Hekseskolen

 

 

 

 

Ånder og magi.

Hekseskolen fikk for en stund siden mail fra en student ved Mediehøgskolen Gimlekollen. Hun skulle skrive et hovedprosjekt om paganistiske retninger og spurte om et intervju. Jeg burde gjort hjemmeleksen. Gimlekollen har et kristent verdigrunnlag og prosjektets hensikt, sett i ettertid, var åpenbart å sette paganisme i et dårlig lys. Intervjuene som sådan var greie nok. Men intervjuserien ble avsluttet med kommentarer av Arild Romarheim, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Menighetsfakultetet i Oslo, og forfatteren Karl Milton Hartveit som har skrevet flere bøker om Wicca og paganisme. De kommentarene skal ikke stå uimotsagt.

Arild Romarheim uttaler ifølge intervjuer (Se kommentar i slutten av artikkelen): ”Det er helt sprøtt å tilbe naturen. Det jeg misliker ved nyreligiøse bevegelser som åsatro er at åsatroerne dyrker skaperverket framfor skaperen. Min mening er at det er horribelt å erstatte Gud med ånder og vesener”.

Så! Det er nå min mening at mange kristne har erstattet Gud med Bibelen. Og Bibelen er skapt av mennesker. Deres forsvar er at Bibelen er Guds ord. Den samme påstand brukes av alle religiøse retninger hvor ”hellige skrifter” er sentrale. Uansett forsøker de å finne Gud i noe utenfor seg selv i stedet for å finne Jesus i sitt hjerte, for å bruke deres eget språk. En tekst må tolkes, og enhver tolkning blir filtrert gjennom tolkerens personlighet. Da kan resultatet bli litt av hvert. Riktig galt kan det gå når det er en annen persons tolkning som skal tolkes. Så er det også helt klart at Bibelen kan være et nyttig reisefølge gjennom livet. Men noe annet bør den ikke være. Religiøse mennesker bør vokte seg vel for å redusere Den Universelle Skaperkraft til skytsånd for den religion de selv tilhører.

Det bør vel også være innlysende for fagmennesker i religionsvitenskap at neopaganismen i hovedsak tiltrekker Enneagrammets firere, og av den grunn kan få litt pussige utslag sett fra andre personlighetstypers ståsted. Alle religioners kjerne, lengselen etter forening med Den Universelle Skaperkraft er nok drivkraften også for de fleste paganister.

Kristne og paganister er enige om at det finnes bevisste energier i Gaias aura som kan stå i en vekselvirkning med oss mennesker. Uenigheten går på hvilken funksjon disse energiene har. Ifølge kristen teori ble Satan og hans åndehær kastet ut av himmelen og ned på Jorden. All kontakt med åndeverdenen er etter deres mening en form for satanisme. Om heksekunst, paganistiske ritualer og utvikling av psykiske evner ikke direkte er å dyrke Satan, så er det i hvert fall aktiviteter som trekker mennesket vekk fra Gud. Nåtidige synske som har evnen til å forutse framtidige hendinger går djevelens ærend, mens det samme tydeligvis ikke gjelder for Bibelens egne profeter og profetier. Paganister kjøper ikke ideen om at alle åndskrefter i Gaias aura er onde. Det er en logisk brist i hele teorien. Men det kan nok være lurt å regne med at det finnes en øvre og nedre astralverden.

At Satan og hans åndehær ble kastet ut av himmelen og ned på Jorden må ha skjedd før mennesket ble skapt. Satan i en slanges skikkelse fristet Eva i paradiset. Rent logisk sett ville det vært en bedre løsning av Gud å sende Satan og hans følge til en annen planet og la menneskene ha jorda for seg selv. Den kristne teori innebærer at mennesket bare er en brikke i et spill mellom Gud og Satan. Det blir omtrent som å la et barn gå alene gjennom en ormegård med giftslanger. Kommer barnet ut på den andre siden, har Gud vunnet, og blir barnet bitt og forgiftes av egoisme, grådighet og maktbegjær, har Satan vunnet. Hvis den kristne teori er riktig kan ikke Den Universelle Skaperkraft, eller Gud, ha noe med kjærlighet å gjøre. Det kan også tenkes at det er det gnostiske verdensbilde som ligger bak.

Paganister generelt ser på energiene i Gaias aura som aspekter av Den Universelle Skaperkraft. De har en funksjon i skaperprosessen som mennesker og alt annet på jorda har det. De paganistiske høytider og feiringer er å forene mennesker og astrale åndskrefter i et fellesskap. Å be en gud eller gudinne om hjelp er ikke noe mer spesielt enn å be et menneske om hjelp. Så skal vi ikke glemme at vi selv er et aspekt av Den Universelle Skaperkraft. Vi bør først stole på egne evner og krefter før vi ber andre om hjelp. Det være seg guder eller mennesker.

Paganisters ”kirke” er naturen. Ved å føle et fellesskap med naturens synlige og usynlige aspekter føler vi også et fellesskap med Den Universelle Skaperkraft som vi selv er et synlig og usynlig aspekt av. Kristne føler seg høytidsstemt og i kontakt med noe som er større enn seg selv i en kirke eller ved å lese Bibelen. Det gjelder vel generelt for åndelig bevisste mennesker at Den Universelle Skaperkraft blir for ubegripelig. Vi trenger noe mer konkret å forholde oss til. Paganister velger å forholde seg til naturen som symbol. Et direkte uttrykk for skaperkraften. Mens kristne velger å forholde seg til indirekte uttrykk.

Karl Milton Hartveit uttaler: ”Min mening er at det er naivt å tro på magi. Grensen mellom svart og hvit magi er diffus. Utgangspunktet er godt, at man kan bruke magi til å hjelpe dyr og mennesker og redde vår jord. Men med en gang man er egoistisk blir magien svart. Det kan være noe så uskyldig som å ønske seg bedre helse, men etter hvert blir det fristende å bruke magien til å ønske seg materielle ting eller at folk du ikke liker skal komme i ulykke.”

I første setning skriver han at det er naivt å tro på magi. Resten av uttalelsen viser vel at han gjør nettopp det. Nåvel. Troen på magi, at bønn eller andre ritualer kan påvirke åndskrefter til å tjene vår sak, er vel noe av kjernen i alle religioner. Slik jeg har forstått begrepet frelse i kristendommen kan det bare skje ved hjelp av magi. Altså bønn. Selv den verste synder kan ved hjelp av bønn oppnå frelse.

Ifølge ekspertisen er bruk av magi i det religiøse liv, en av hovedforskjellene på kristendommen og østlige religioner. I kristendommen er den integrasjon av menneske og Skaperkraft de kaller frelse avhengig av Guds nåde, mens i de østlige religioner spiller egeninnsats en større rolle i bestrebelsen etter enhet med Den Universelle Skaperkraft. Åndelig utvikling er en integrasjonsprosess. I min språkbruk er altså åndsmagien viktigere for de kristne enn bevissthetsmagien og det ubevisstes magi. Neopaganismen er hovedsaklig inspirert av østlige religioner. Hartveits uttalelse rammer kristne vel så mye som paganister.

Det er nok slik at all magi er egoistisk. Selv magi for å hjelpe andre har nok som viktigste oppgave å dekke magikerens eget behov for å hjelpe. Ikke engang å la magien tjene Gaia like mye som en selv eller å la kjærlighet være drivkraften, vil være en sikkerhet mot å pådra seg en karmisk gjeld. Så er jeg da også av den oppfatning at det er klokest å styre unna åndsmagien og heller konsentrere seg om bevissthetsmagien og det ubevisstes magi. En som trekker sitt åndelige tyngdepunkt opp i det lyse aspekt vil erfare at ”tilfeldighetene” vil være på hans/hennes side uten aktiv bruk av åndsmagien.

For øvrig er det vel en del tvilsom bruk av magi også innen kristne rekker. De som følger litt med på idrett har sikkert lagt merke til at enkelte utøvere bærer et kors eller gjør korsets tegn før de begynner øvelsen. Vi kan nok tippe at det er for å få Gud på sin side i konkurransen. Å be om seier i en konkurranse med andre på et hvilket som helst område skal det vel godt gjøres å kalle noe annet enn svart magi.

Både Romarheims og Hartveits uttalelser, slik de er formulert av intervjuer, er meninger om paganisters mentale tilstand og ikke om ulike religiøse syn. Det må vel kalles ringeakt for annerledes troende og er i konflikt med norsk lov. Særlig Romarheims uttalelse var såpass krass at jeg sendte en mail med spørsmål om han sto inne for den. Svaret var som følger: ” Jeg synes at "min" uttalelse er uklar, og jeg har ikke formulert meg slik.”

Det var også hva jeg antok. Han har en slik posisjon innen det kristne miljøet at dette var en formulering han ikke kunne tillate seg å gå ut med offentlig. Ergo må det være intervjuers holdning som avspeiles. NPF hadde for noen år siden et diskusjonsforum på nettet, og med en del innlegg fra noen som kalte seg ”Kristen etterretning” i friskt minne er det klart at deler av det kristne miljøet setter likhetstegn mellom paganisme og satanisme. Selv om det er mye mulig at dette KRET er en parodi som har til hensikt å drive ap med kristendommen. Åndelig bevisste mennesker vil før eller siden stille spørsmål om ondskapens vesen. Både den direkte, villede ondskap og den indirekte uttrykt som likegyldighet til andres lidelse. Det er høyst sannsynlig at Satan som en direkte ond åndskraft er en realitet. Men i så fall som et produkt av menneskers vekselvirkning med astralplanet. Satanisme er å dyrke egoisme, grådighet og maktbegjær og kan nok defineres som en egen religion, men den er farligere når den virker innenfor andre etablerte religioner eller i samfunnet generelt uten noen merkelapp. Med en viss rett kan det vel sies at Satanismen er verdens mest utbredte religion.

I forbindelse med denne artikkelen bes Hekseskolens aktive elever om å huske dette avsnittet fra artikkelen ”Matriarkalsk paganisme”: ”Liljen anerkjenner ingen ytre autoritet på det åndelige området. Tilnærmingen til det guddommelige skjer ved å lytte innover til vår egen sjels stille hvisken. Det egentlige arbeid på den åndelige vei er å rydde vekk våre falske jeg, frigjøre våre følelser og gjenopprette den forbindelse med vår sjel som de fleste av oss taper på veien. Når vi har gjenvunnet sjelen, har vi også funnet tilbake til vårt åndelige opphav. Veien til mysteriet går innover.”